BGS Naturstein Benkeplater - Gravmonumenter - Servicearbeid

Varig Minne logo. Trykk på denne linken for å gå til Varig Minne sin internettside.

Webløsning:
Leif Inge Bergslid
© BGS Naturstein

Geologi Geologi er læren om jordens opprinnelse, oppbygging og endring.
Begrepet geologi stammer fra de greske ordene 'ge' som betyr jord og 'logi' som betyr lære.

Bergarter:

Bergarter er dannet ved kjemisk og mekanisk sammensmelting av mineraler.
Bergarter deles inn i 3 grupper
Eruptive (magmatiske, vulkanske) bergarter
Flytende masse (magma) fra det indre av joden som trenger seg frem mot ytterflaten og størkner. Eruptive bergarter kan igjen deles inn i tre typer, dypbergarter, dagbergarter og gangbergarter.
Eksempel; Granitt, Syenitt og Gabbro
Sedimentære (avsetning) bergarter
Avsatte masser i form av sand og slam som blir sammenbundet og herdet.
Eksempel; Leirskifer, Kalkstein, Sandstein og Konglomerater
Metamorfe (omdannede) bergarter
Blir dannet når en eller flere av de eruptive og sedimentære bergarter blir utsatt for ekstremt høyt trykk og temperatur. Bergartene smeltes og blir da omstrukturert og mineralene vil bli helt eller delvis omkrystallisert.
Eksempler; Gneis, Kleberstein, Fyllittskifer, Glimmerskifer, Kvartsittskifer, Serpentinitt og Marmor

Mineraler:

Mineraler, naturlig forekommende grunnstoffer og kjemiske forbindelser som finnes naturlig i jordskorpa og har karakteristiske fysiske egenskaper som f.eks. krystallform, farge, strekfarge, glans, hardhet, spaltbarhet, brudd, densitet og optiske forhold.
Ordet mineral er avledet av middelalderlatinordet 'minera' og betyr metallåre, bergverk.
Det finnes flere tusen ulike mineraler og 2 av disse skiller seg ut, vann og kvikksølv opptrer i flytende form ved alminnelig temperatur.
Nedenfor beskrives de 6 viktige bergartsdannende silikatmineraler og kalkspat:

Kvarts (SiO2)
er et hardt, glassaktig mineral. Det har forskjellige farger fra hvitt til svart. Kvarts danner sekskantede krystaller (bergkrystaller).
Feltspat (K-Na-Al)
er det vansligste mineralet og utgjør ca. 60 % av jordskorpen. Mineralet spalter etter plane flater. I en bergart reflekterer disse flatene lyset. Det er to hovedtyper og som er feltspat som er Alkaliefeltspat og Kalsiumfeltspat.
Glimmer (kråkesølv Mg-Al-Fe)
spalter i løvtynne flak (krystaller). Årsaken er at atomene i mineralet er ordnet lagvis. Det er to hovedtyper glimmer og som er Lys glimmer og Mørk glimmer.
Amfibol (hornblende) og Pyroksen (Ca-Mg-Al-Fe og Ca-Mg-AlNa-Fe)
er nær beslektede silikatmineraler som innholder magnesium og jern.
Oliven
er et grønt mineral med magnesium og jern.
Granat
er et mineral med lett gjenkjennelig krystallform. Det finnes særlig i metamorfe bergarter.
Kalkspat (kalsiumkarbonat, CaCO3)
er en viktig bestanddel i kalkstein og marmor. Kalkspat spalter etter plane flater som feltspat, men vinklene mellom spalteflatene er skjeve. Kalkspat er bløtt mineral og lar seg lett ripe med kniv.

Mineralenes hardhet:

For å sammenligne mineralenes egenskaper tar en ofte utgangspunkt i deres hardhet. Vurderes etter en skala på ti nivåer. Den tidelte hardhetsskalaen ble utarbeidd av østerrikeren Friedrich Mohs på 1800-tallet, og kalles derfor Mohs' skala.

1   Talk risses lett med negelen.
2   Gips risses mindre lett med negelen.
3   Kalkspat risses lett med kniv.
4   Flusspat risses mindre lett med kniv.
5   Apatitt risses vanskelig med kniv.
6   Feltspat risser så vidt glass og kan ripes med stålfil.
7   Kvarts risser glass.
8   Topas risser med letthet glass og riper kvarts.
9   Korund risser med letthet glass og riper topas.
10 Diamant risser med letthet glass og kan ikke ripes.

Geologiske Oslofeltet:

Oslofeltet er en graben, et særpreget geologisk område (paleorift), 45–75 km bredt, fra Langesund i sør til Brumunddal i nord.

Feltet ble utformet i jordens oldtid. I denne perioden foregikk det en begynnende oppsprekking av superkontinentet pangea og en del av jordskorpa sank ned, og det ble mye vulkansk aktivitet i området. Oppsprekkningen kunne ført til dannelsen av et nytt havområde, men av en eller annen grunn stoppet prosessene opp. Noen av de samme prosessene finnes ved Rift Valley i Afrika i dag.

I oslofeltet finner man i dag dagbergarter som basalt og rombeporfyr i tillegg til dypbergarter som har fått lokale navn på grunn av forskjeller i kjemisk sammensettning og utseende. Drammensgranitt, nordmarkitt og larvikitt er kjente dypbergarter fra oslofeltet. Det er også bevart avsetningsbergarter fra første del av jordas oldtid, som i lang tid har hvert beskyttet av lavabergarter. Bergartene er rike på fossiler fra jordas oldtid og er verdenskjent blant geologer.

Leir-, Fyllitt-, Glimmer- og Kvartsitt-skifer (LFGK-skifer):

Skifer er en metamorf (omdannet) eller sedimentær bergart og er dannet ved avsetninger (sedimentering) av sand, leire og grus på bunnen av elver, vann, innsjøer eller hav for 4-800 millioner år siden (kambro og silur perioden). Etter hvert som tykkelsen på dette laget av sedimenter økte steg også trykk (opptil 5 kB) og temperatur (ca 600°C) nede i massene. Sand, leire og grus ble etter hvert forsteinet og omdannet til skifer. Denne omdanningen fra løse masser til en fast bergart består av en sammensmelting (sementering) av de ulike sedimentlagene. Graden av sammensmelting og innhold av glimmer avgjør hvor god lagdelingen er.

Fra sand og sandstein dannes kvartsittskifer som er en metamorf bergart. Den inneholder mye kvartssand og er lagdelt av tynne glimmerlag.
Fra leire dannes fyllitt og glimmerskifer samt leirskifer. Fyllitt og glimmerskifer er metamorf bergart og sammenlignet med kvartsittskifer er den myk og lite forsteinet. Leirskifer er en sedimentær bergart. Det vil si at den har blitt sammenbundet og herdet, ingen omkrystallisering har skjedd.

Skifer er en bergart som lett lar seg spalte i flak/plater. Det skyldes at tettstilte, parallelle kløvflater og/eller at bergarten har parallellstilte flate mineraler (særlig glimmer og kloritt).

Skiferbrudd er vanligst langs den kaledonske fjellkjeden. De mest kjente kvartsitt-bruddstedene er Voss, Dovre, Oppdal, Snåsa og Alta. Glimmerskifer-brudd finnes på Otta og Sel. I Tana og Østre Slidre finner man fyllittskifer-brudd.

Altaskifer:

Altaskiferen er ca 600 millioner år. Altakvartsitt er en grå skifer med svake nyanser i grønt og et lett sølvaktig skinn. Den inneholder konsentrasjon av kvarts og glimmer, som ligger i overlappende lag.

Spaltbarheten skyldes tynne lag av parallellstilt glimmer (sericitt) som ligger mellom de mer kvartsrike lagene. I motsettning til Oppdalskifer så kan ikke Altaskiferen knekkes på samme måte.

Altaskiferen er svært homogen som skyldes den jevne glimmerfordelingen. I tillegg så har den stor slite- og bruddstyrke, er frostsikker grunnet lav vannabsorpsjon og den er syrefast.

Mineralogi; kvarts 40-89%, glimmer 5-28%, feltspat 5-32%, epidot 2-9%, titanitt 1-16% og karbonat 1-3%.

Materialdata (middelverdier) Alta Skifer:

Egenvekt KN/m³ Trykkfasthet N/mm² Bøyestrekk-fasthet N/mm² Slitasjetall mm/2000 omdr. Varmeutvidelses-koeffisent
(0-110° C)
Vannabsorpsjon vekt %
26,9 225,0 38,5 2,25 7,5 0,1

Oppdalskifer:

Den omtrent 750 millioner år gamle Oppdalskiferen er lys grå med lette grønntoner eller mørk grå. Den er lett å bearbeide og lett å tilpasse til ulike lokale forhold.

Oppdalskifer har knekke-egenskaper som ikke er ulik glass, den ripes på overflaten og deretter knekkes eller hugges på baksiden. Dermed oppnås en tilnærmet vinkelrett, rustikk kant.

Mineralogi; kvarts 35-45%, glimmer 15-33%, feltspat 20-25%, epidot 2-8%, titanitt 2% og Fe-oksider 1-2%.

Materialdata (middelverdier) Oppdal Skifer:

Egenvekt KN/m³ Trykkfasthet N/mm² Bøyestrekk-fasthet N/mm² Slitasjetall mm/2000 omdr. Varmeutvidelses-koeffisent
(0-110° C)
Vannabsorpsjon vekt %
27,3 220,0 30,5 2,35 7,2 0,25

Ottaskifer:

Ottafylitt ble formet for 400-800 millioner år siden. Den er en blåsort, nesten sort skifer. De ulike nyansene i overflaten skapes av glimmer, hornblende og granat. Disse mineralene gir overflaten et eksklusivt og tredimensjonalt uttrykk.

Det øverste lagene av Ottaskifer inneholder rust. Det skyldes at små mengder magnetkis, som er kapslet inn i glimmer, har vært utsatt for millioner av år med forvitring. Ottaskiferen kan få en viss patina etter som årene går. Med denne varianten oppnås et helt spesielt fargespill. Dens uttallige muligheter viser seg også når den kombineres med den sorte skiferen.

Mineralogi; kvarts 25-35%, glimmer 40-55%, kloritt 10-15%, amfibol 0-5%, granat 1-3%, karbonat 0-3% og magnetkis 1-7%.

Materialdata (middelverdier) Otta Skifer:

Egenvekt KN/m³ Trykkfasthet N/mm² Bøyestrekk-fasthet N/mm² Slitasjetall mm/2000 omdr. Varmeutvidelses-koeffisent
(0-110° C)
Vannabsorpsjon vekt %
28,3 220,0 40,0 5,6 7,2 0,21

Granitt:

Granitt er en magmatisk dypbergart som er dannet av kvarts, feltspat og glimmer. Som oftest utgjør feltspat hoveddelen mens kvartsinnholdet(SiO2) varierer fra 20 til 60%. Noen andre mineraler er apatitt, pyritt og magnetitt.

Ettersom granitt er en dypbergart har magmaen størknet dypt nede i jordens indre under høy temperatur og stort trykk. Avkjølingen har skjedd langsomt over lang tid. Derfor ligger krystallene i samme mønster (krystallstruktur) og de har omtrent samme størrelse.

En spesiell egenskap ved granitt er at den har gode spalteegenskaper og lar seg lett dele i tre retninger. Klyvretningene står vinkelrett på hverandre og kalles liggekløvplanet, ståkløvplanet og busten.

Typiske bruksområder for granitt er: brostein, murblokker, gravminner, bygningsstein og benkeplater.

Ordet granitt blir i mange tilfeller brukt som fellesbetegnelse for harde bergarter, og dette medfører at mange steintyper blir rent geologisk klassifisert feil. I Norge så har vi i hovedsak 4 betydeligere granitter og det er:

 - Østfoldgranitten som enten har en rødlig eller grå farge. Monolitten i Vigelandsparken
   er laget i et stykke som ble tatt ut i Iddefjord ved Halden.
 - Drammensgranitten er rød av farge og ganske grovkornet, og er den viktigste granitten
   i Oslofeltet. Handelsnavnet er Røykengranitt og inneholder mye kvarts.
 - Grimstadgranitten er grovkornet og har en kraftig rødfarge.
 - Førdegranitten er en grå-svart granitt med lysere parti som er rosa og rødlig.

Fra Sverige bruker vi mye av de 2 røde granittene med handelsnavnene Vånga og Bohus. I Finland finnes det svart granitt.

På Støren i Sør-Trøndelag og Tolga i Hedemark så blir bergarten kvartsdioritt tatt ut. Handelsnavnet på disse bergartene er hvit granitt, Trondhjemsitt, Støren granitt og Tolga granitt, som rent geologisk er misvisende.

Generelle materialdata (middelverdier) for granitt:

Egenvekt KN/m³ Trykkfasthet N/mm² Bøyestrekk-fasthet N/mm² Slitasjetall mm/2000 omdr. Varmeutvidelses-koeffisent
(0-110° C)
Vannabsorpsjon vekt %
26,4 - 26,9 100 - 275 6,5 - 15,5 1,55 - 2,4 4,8 - 6,5 0,28 - 0,36

Syenitt:

Syenitt er en magmatisk dypbergart. Hovedbestandmineralet er alkaliefeltspat og i tillegg finnes plagioklas, noe augitt og mindre en 5% kvarts (SiO2).

Syenitt blir ofte definert som en granitt og det er ikke helt korrekt. Kvartsandelen er under 5% mens i granitt er det mer enn 20% og i tillegg mer en 5% mørke mineraler. En annen vanlig feiltolkning er at mange kaller syenitten for labrador. Labrador kommer av labradorisering, som er en lysbrytning i bergarten. Denne lysbrytningen oppstår i lameller av to typer plagioklas og i syenitt så består disse lamellene av alkaliefeltspat og plagioklas.

Når syenitten blir polert så skapes det et vakkert lysspill. Dette oppnås dersom overflaten er i fargeplanet, og dette fargeplanet ligger på skrå, 75º vinkel. Ettersom kvartsandelen er så liten i syenitt så blir klyvegenskapene dårlig. Disse to faktorene bidrar til at svinnet på uttak i bruddene ligger over 90%.

Bruksområdene for syenitt er bygningstein, interiør, skulpturer og gravminner.

I det geologiske Oslofeltet finnes syenitt både i Groruddalen i Oslo og Larvik i Vestfold. I Larvikområdet er tettheten av steinbrudd relativt stor.

 - Lys syenitt kalles blant annet for lys larvikitt, blue pearl og lys labrador.
   Den tas ut i Tvedalen ved Larvik. Den er middels mørk, blågrå stein
   med store kvartsroser. På en polert overflate bryter disse rosene lyset
   slik at de noen ganger får en klar blåfarge.
 - Mørk syenitt kalles blant annet for mørk larvikitt, emerald pearl og mørk labrador,
   og blir tatt ut på Klåstad og Tjølling ved Larvik. Den er mørk, nesten sort.
   Kvartsrosene i fargeplanet gir samme klare blåfargen som lys syenitt.
   Mørke syenitten inneholder også noen mineraler med gyllen farge.
 - Rød syenitt blir ofte kalt normarkitt og finnes i Groruddalen i Oslo.

Generelle materialdata (middelverdier) for syenitt:

Egenvekt KN/m³ Trykkfasthet N/mm² Bøyestrekk-fasthet N/mm² Slitasjetall mm/2000 omdr. Varmeutvidelses-koeffisent
(0-110° C)
Vannabsorpsjon vekt %
27,1 - 27,3 110 - 200 10 - 24,5 1,8 - 2,8 3 - 14 0,12 - 0,34

Marmor:

Marmor kommer av det greske ordet marmoros og som betyr "skinnende stein" og som er en metamorf bergart. Består hovedsakelig av mineralet kalsitt som en krystallinsk form for kalsiumkarbonat CaCO3. Dette fører til at marmor inneholder mye kalsium, karbon og oksygen. Marmor dannes når de sedimentære bergartene kalkspat eller dolomitt smelter og siden forsteines igjen. Utgangspunktet kan for eksempel være avsettninger på havbunnen av skjell og skalldyr som er forsteinet til kalkstein. Temperaturer og trykket som er nødvendig for å danne marmor ødelegger vanligvis eventuelle fossiler og sedimentære tekstur i den opprinnelige steinen.

Fargespektret til marmor varierer fra helt hvitt til sort, og det skyldes blant annet blanding med ulike mineraler, urenheter og forurensing.

Marmor har vært favorittmaterialet til greske og romerske billedhoggere og arkitekter, og er blitt et kulturelt symbol for tradisjon og forfinet smak. I folketradisjonen assosieres marmor med det astrologiske tegnet tvillingene. Ren hvit marmor er også symbol på renhet, udødelighet og står for suksess i utdanning.

I Norge så finner vi marmorbrudd på Eide, Terråk, Snåsa, Lier, Porsgrunn og ikke minst på Fauske. Fauskemarmoren er en kalkspatmarmor og har flere fargevarianter, som hvit og rød, hvit og grønn, hvit og blå samt hvit og sort. Tre av variantene markedsføres under handelsnavnene Coloritt, Antique Fonce og Norwegian Rose. Typiske bruksområder er som bygningsstein innendørs.

Den berømte italienske marmoren fra Carrara er helt hvit og har sin opprinnelse som kalkspat. Denne marmoren brukte Michelangelo til sin berømte statue "David", finnes også i Londons "Marble Arch" og etter hvert så vil den pryde fasaden på vårt nye Opera-bygg.

Generelle materialdata (middelverdier) for marmor:

Egenvekt KN/m³ Trykkfasthet N/mm² Bøyestrekk-fasthet N/mm² Slitasjetall mm/2000 omdr. Varmeutvidelses-koeffisent
(0-110° C)
Vannabsorpsjon vekt %
27 - 28,2 80 - 150 7,5 - 20 2,9 - 9,4 3 - 5 0,1 - 0,17

BGS Naturstein v/Leif Inge Bergslid
Telefon: 412 76 030. E-post:post@bgs-naturstein.no


 Kilder: www.wikipedia.org, Steinhåndboken, Minera, GeoLeksi og Store Norske Leksikon
Interne linker:

- Bergarter
- Mineraler
- Mineralenes hardhet
- Geologiske Oslofeltet
- LFGK-skifer
- Altaskifer
- Oppdalskifer
- Ottaskifer
- Granitt
- Syenitt
- Marmor

Norsk naturstein

Vårt langstrakte smale vakre land består av mye fjell og dype fjorder. I det topologiske landskapet som vi eksisterer i så har vi mange ulike bergarter og steinbrudd.

Skifer og marmor:
Ved den kaledoniske fjellkjeden er det påfallende mange skifer- og marmorproduserende steder, som Fåvang, Otta, Oppdal, Bindal, Snåsa, Lierne, Fauske og Alta. Disse stedene har eller har hatt stor produksjon av skifer og leverer kvalitetsprodukter til store deler av Europa.

Syenitt og granitt:
Kanskje den mest kjente steinen i Norge er syenitt, bedre kjent som lys blå og mørk larvikitt fra steinbruddene i Larvik. Når det gjelder uttak av granitt så har vi den røde utgaven fra Røyken, grå granitt fra Iddefjord og hvit granitt (er egentlig en dioritt) fra Støren og Tolga.